Den virkelige julefilmen

Joda, jeg ser "Hjemme alene" og "Hjelp det er juleferie" jeg også. Men kan man gå gjennom julefeiringen uten å se "Gremlins"? Denne søte Mogwai som ikke må mates etter midnatt og ikke komme i kontakt med vann, og når den gjør det så får den masse onde arvinger som terroriserer den typiske amerikanske småbyen.

Min egen lille Mogwai heter Nala og er 2 år. Hun kan godt spise etter midnatt og får ikke onde valper av vann. 

Fram med saltstengene og snurr film. 

Niiita

Velkommen er du ikke

Der var du igjen ja. Lenge siden sist.

Jeg har egentlig ventet på deg hele høsten og vært forundret over at du ikke har kommet før. Du pleier alltid komme sterkt når mørket og det dystre utenfor har vart en stund. At du har holdt deg unna har vært en positiv overraskelse og jeg har nytt tiden uten deg. Jeg har ledd, jeg har trent, jeg har klart å gå på jobb samtidig som jeg har klart å holde huset i orden. Jeg har vært behjelpelig for de som har trengt det og jeg har klart å være sosial. 

Når du kommer, setter det en stopper for det meste, særlig det sosiale. Du tar så stor plass at det ikke er rom for andre. 

Du gjør at hele kroppen skjelver og det gjør vondt å bevege seg. Beina føles som gele. Hvert skritt føles som et maraton, hvert smil som tvinges fram tar et tonn av energi. Hodet er tomt, men allikevel fullt av tanker. 

Av og til virker det som om du blir sterkere for hver gang du kommer. Du slår meg helt ut, søvn og atter søvn synes å være det eneste som kan hjelpe når du når toppen. Jeg blir sengeliggende i et mørkt rom og klarer såvidt det er å holde hygienen ved like.

Du kan ikke se det om du ikke vet om det. Jeg forteller om deg til få folk. Det er ikke alle som forstår deg. De skjønner ikke hvordan du kan omgjøre en livsglad, positiv person til en sengeliggende livslei person som bare ligger og venter på at besøket skal ta slutt. 

Du er svært sterk, men over årene er ikke besøkene dine særlig lenge. Du flytter inn noen dager, ødelegger alt for så å forsvinne igjen. 

Jeg har lyst å nekte deg innpas, men du kommer deg inn uansett, jeg har ingen mulighet til å stenge deg ute. Har du først bestemt deg, tar du bo i meg. 

Du kom idag, det var som et innvendig jordskjelv som etterlot seg knuste muligheter, ødelagte tanker. Idet du kom, tok du all min energi ved bare å møte opp.

Jeg kjemper mot deg. Det skal du vite. Jeg kjemper hardt. At du denne gangen også vant, må jeg velge å legge bak meg. Neste gang skal det ikke bli så lett å komme inn. Du er ikke velkommen. 

Hørte du det ANGSTEN? 



Du er ikke velkommen!

Niiita

Alle trenger en syndebukk

Er det ikke herlig å ha noen å skylde på?

Jeg har lagt merke til at man i politikken alltid skylder på de som styrte før, eller de som styrte før-før om det passer seg. Og at noen av dem skylder på kyr`s gasser at vi har klimaproblemer. Også blant oss vanlige som ikke mottar lønn i ett år etter endt arbeidsoppdrag liker vi syndebukker...:

 - En del av de som har fått noen kilo for mye på baken, liker å skylde det på at butikkene plasserer godteriet altfor nær kassene og at det er for billig å kjøpe den største sjokoladeplaten som lages. 

- Foreldre til uoppdragne barn skylder på at skolen ikke lenger disiplinerer ungene.

- Lærerne til uoppdragne barn skylder på at foreldre ikke lenger har disiplin på ungene.

- Fotballspillere som taper kamper, skylder på dommeren og dårlige spilleforhold.

Jeg skylder på Nala at det ikke er vasket til jul her enda. For hun løper alltid etter og bjeffer mot vaskekosten.



Og da kan det jo være at naboen skylder på meg for at han ikke får matro....

Niiita

Frierbrev

Jeg har ikke fulgt med på Farmen i år, men har fått med meg at det har vært dramatikk underveis og at det var en som het Laila som vant. Jeg har også fått med meg at hun har mottatt oppimot 400 frierbrev. 

Brev faktisk. Jeg visste ikke at noen fortsatt sendte brev. Jeg tror ikke de unge engang vet at det går an å finne folks adresse på nett. De sender bare en sms med minst mulig bokstaver og har til og med funnet ut at det er tidsbesparende å skrive "OK" med bare "K". 

Jeg hadde en brevvenn på 80 tallet. Hun bodde i Sauda og vi skrev brev til hverandre en gang i uken. Det var et høydepunkt å lese om hva hun hadde funnet på i løpet av de siste dagene, selv om det bare var å gjøre lekser og fikse håret med krepptang. Da jeg bodde i Tromsø var jeg også flink å skrive brev til de hjemme, og brevene jeg fikk tilbake fra mor hadde alltid en seddel gjemt mellom to ark om hva som foregikk i det vertikaldelte huset jeg er oppvokst i. De reddet alltid helgen...

Idag er det lite i postkassen uten betalingsfrist, det kunne vært et koselig avbrekk med et frierbrev.

Selv om jeg hadde takket nei til frierier pr post.

Niiita

Barn i bånd

Jeg har prøvd å lære Nala å se seg for før vi skal over veien, men det er som å tale til døve ører. Vi kommer til fotgjengerfeltet som har et lite skritt ned og Nala vil bare løpe avgårde uten å bry seg om den grønne Fiatèn som kommer susende i 16 kilometer i timen over fartsgrensen. Derfor må hun alltid være i bånd. 

Vi har ikke barn i bånd enda. Selv om vi er overbeskyttende og, som det så fint sies, syr puter under armene på dem, ville vi bli sett ned på om vi plutselig hadde 6 åringen i bånd. Det hadde ikke gjort noe fra eller til om båndet var rosa med små diamanter. 

Bilister bør etterhvert vite at barn ikke alltid tenker før de handler og at de kan komme til å gå ut i gaten uten å se seg for til venstre og høyre og så til venstre igjen. De som sitter bak rattet i sorte Mazdaèr og andre bilmerker jeg ikke kan navnet på, har alle en gang vært barn. Og kan huske tilbake til hvordan det var å gå alene til skolen. Vi som bilister har det ikke så travelt med å komme oss til jobb at vi ikke kan slakke farten når vi kjører forbi de små lovende som fortsatt ønsker å lære noe. Sjefene våre forstår. 



Heldigvis er det greit å ta bånd på Nala. Vi tar på oss refleks og går på tur. Og som voksen vet jeg å se meg for for susende biler på vei til butikken for mandags-godteri-shopping.

Kjør forsiktig!

Niiita

En burger takk!

Jeg blir sur når jeg er sulten. Jeg blir mannevond når jeg er ihjelsulten.

Så når dagen idag varte noe lenger enn jeg hadde sett for meg, var det en galforbanna meg som kjørte rundt i en Toyota Yaris på reservetank. 

De fleste vet at jeg liker mat. Jeg skjønner ikke de som kan gå en hel dag uten å spise fordi "de glemte det". Det er tross alt en grunn til at det er funnet opp frokost, lunsj, middag, kvelds og mellommåltider. Klokken 18 hadde jeg gått glipp av de tre sistnevnte og kjente humøret komme til det stedet hvor jeg ikke kan være i nærheten av folk. Så jeg fant ut at det beste var å utsette resten av julegavehandelen og komme meg hjem. 

Andre hadde visstnok samme tankegang, køene virket milelange. Jeg kan mange banneord. Jeg vet mange sammensetninger av stygge ord; jeg har tross alt bodd og "studert" i Tromsø. De ble flittig brukt om biler som tvang seg fram, Range Rovere som ikke overholdt vikeplikten og sortkledde, refleksløse fotgjengere som bare plutselig bestemte seg for å krysse veien. Men det var da jeg satt og håpte at syklisten som vinglet bak meg skulle punktere, at jeg skjønte jeg ikke kunne kjøre helt hjem før jeg fikk i meg noe spiselig. Det hastet. 

Esso skiltet, dere. Der har de mat. Ikke god mat, men mat. 



Jeg burde ha svingt fra meg noen gloser da jeg så hva bensinprisen var, men da var burgeren bestilt så jeg bare smilte og kjente en indre ro.

Niiita

Tradisjoner i Desember

Nei, dette er ikke enda et innlegg om skoleunger som nektes å synge "Deilig er jorden" og rektorer som bytter ut det fryktinngytende ordet jul fordi en humanetiker for 2 år siden klaget på omfavnelsen av julefeiring i skolen. 

Min største Desembertradisjon er å ikle meg favorittgenseren den 15ende i måneden for å feire bursdagen til Helten over alle helter, forrige årtusens Justin Bieber; Don Johnson. Han begynner å trekke på årene, Don, men er fortsatt stjerne og har til og med blitt så teknisk av seg på sine eldre dager at han har fått seg Instagram. 

For to år siden, da jeg kom trøtt og sliten hjem fra jobb en helt vanlig ukedag, lå det en myk pakke i postkassen. Og inni lå genseren jeg har på meg på bildet under. Ingen avsender og ingen som har stått fram som hemmelig førjuls-nisse. (Om du leser dette, skal du bare vite at lite har gjort meg like glad som å få min egen Don Johnson genser).

Jeg har lagt den klar til imorgen. Og skal style den med et frekt, svart miniskjørt. 



Same procedure as last year, Mr Johnson. But with a Cuba to go with it.

Niiita

Det er det ytre som teller

Jeg er en sånn som bare går i skjørt og kjoler uten at det ligger religiøse grunner bak det. Jeg har kun 2 bukser i skapet. En som ikke passer og en som er stygg. 

Den som ikke passer bruker jeg, av åpenbare årsaker, ikke mens den stygge tas i bruk både da og nå og innimellom. Når jeg kommer hjem fra jobb hiver jeg av kjole og tette "klarer ikke holde pusten lenger"- strømpebukser til fordel for det behagelige og ikke fullt så glamorøse. Helst i fleece og med dyremotiv.

De en gang så berømte Trinny og Susannah som for tiden kler opp og skryter av brystpartiet til norske kvinner sa en gang man burde tenke seg om mer enn en gang før man gikk i butikken eller ut døren i klær som egentlig ikke tåler dagslys eller gatelys. 



Jeg valgte å ikke høre etter.

Niiita

Ingen Desember uten!

Vi er halvveis til julaften og folk har endelig funnet seg til rette med at "Juli skomakergata" ikke ble årets julekalender i 2016 heller.

Men det er ikke adventstid og julestemning uten den årlige diskusjonen på Facebook og i avisene om at folk ønsker tilbake den koselige skomakeren som har en tøffel som bor i skapet. Meningsmålinger, støttegrupper og personlige ytringer om hvor viktig det er å få tilbake den trauste serien med Jon Blund som ligner litt på nissen i grunn. Ja, jeg kan sangen og jeg husker historien. Men det er en serie fra forrige årtusen og vi tåler at den blir liggende der. 

Og om det skulle bli for tungt å takle at "Jul i skomakergata" ikke kommer tilbake, om abstinensene skulle bli for store, finnes den på DVD. Den selges på Platekompaniet for 199,50. Da kan man se alle episodene på en gang og slik slipper man å vente i 24 dager for å finne ut hvem som får de søte små skoene på siste dag av kalenderen.



Lurer forresten på om Tøflus var evig singel eller om man fant sin make til slutt, utenfor tv-skjermen....

Niiita 

Klar for en ny uke?

Søndag kveld og tre lys tent på adventsstaken. Hunden har bursdag og er blitt sunget for og oppvasken er halvveis tatt. Så da kan den nye uken bare starte. 

Jeg har begynt å trene igjen. Selvsagt litt for å passe alle de fine kjolene som henger til pynt i skapet men egentlig mest for å holde humøret oppe i den mørke tiden vi er inne i. Jeg liker musikk og dans og trener derfor Zumba. Jeg synes det er viktig å trene noe som er kjekt, ellers holder jeg bare ut et par uker før jeg heller legger meg på sofaen på kveldstid. 

Jeg har hatt en pause i en uke nå men er klar til dyst igjen imorgen. Latinske rytmer og rosa treningsbukser; det gledes. Jeg fylles av en positiv energi av å være der og dessuten; OM det skulle komme en telefon fra TV2 om jeg ønsker å være deltaker i Skal vi danse, så er det greit å ha litt erfaring. De har jo brukt opp alle kjendisene og det begynner også å bli tynt i Realitytv deltagere og toppblogger- rekkene, så kanskje de går lenger ned på topplistene og velger en på måfå slik som Apollo Creed gjorde i den første Rocky filmen. 

Jeg er isåfall klar til å rule under lysekronen, i rosa tyllkjole til 8 i karakter på Rumba.



Niiita

 

 

Victoria`s secret

Det årlige undertøyshowet har nylig vært i Paris med diamantundertøy og fluffy vinger. Jeg har vært i Paris en gang, men da var jeg fullt påkledd og tok heisen til topps i Eiffeltårnet. 

Disse modellene er ganske tynne. Jeg vil egentlig skrive ekstremt tynne, men jeg vil ikke bli sett på som en som hater tynne jenter fordi jeg selv har noen kg for mye. Det nye ordet for oss er formfulle forresten. 

Men tilbake til disse englene. Jeg har alltid sett for meg engler i lange, hvite florlette kjoler og aldri tenkt over hva de har hatt under. Kanskje Sloggi og en singlet. Men Victoria mener at hennes engler skal ha de minste trusene det går an å lage i str 0 og skyhøye stiletter som såvidt kan bære de perlebroderte BHène, samme hvor lite brystmål engelen har. 

Hemmeligheten deres for å kunne gå på kattegangen (fritt oversatt fra catwalk) i frekt undertøy, er å ikke spise de siste 6 dagene før showet. De sulter seg og overlever på smuler og vann. Litt sånn som jeg gjør når jeg har omgangssyken. Hemmeligheten er ute, englene er blitt sitert på sine metoder i magasiner og intervjuer på nett.

Så den STORE hemmeligheten er hvor mange burgere de klarer å spise etter endt show. Etter 6 dager med sulting, hadde jeg som den formfulle kvinnen jeg er, klart å trø i meg minst 3 whopper cheese. 




Bilder fra google


Det hadde jeg forresten også klart dagen etter en fuktig bytur..

Niiita

Hooking og sånn

Det er viktig for en middelaldrende tante og grandtante å holde seg oppdatert innen det som er in blant de små og de som vokser til. Jeg er også litt tante til venninners barn og ønsker å fortsette og være en av favorittbarnevaktene. Jo, jeg gir de alltid sjokolade som gjør at jeg stiger på popularitetsstigen, men man har et ansvar for at de barna man har på lån fortsatt har alle tennene i behold når de blir hentet så andre knep enn konstant godteri-bonanza er gode å ha i bakhånd. 

Jeg leser toys r us reklamekataloger for å se hva den yngste generasjonen leker med. Holder meg oppdatert på det nyeste innen Lego og kjøpte meg en bamse med store øyne ifjor for å være på bølgelengde med tantejentene. 

Jeg følger med på nyheter om wrestling og vet hva spesialiteten til Randy Orton er. RKO. Det er viktig å vite slikt når noen av de ekstra tanteungene er gutter i barneskolealder. For sikkerhets skyld liker jeg også John Cena på Facebook, han er også en wrestler det er essensielt å vite noe om. 

Jeg ser mye fotball. Man U kamper mest, siden det er laget vi holder med her i huset. Men jeg ser også spansk fotball og ser på bilder av Ronaldo i boxer. Men det er mest for min egen del..Jeg har lært meg offside og roper "DOMMER!!" til skjermen om noen på mitt lag blir felt og ikke får frispark eller om noen på det andre laget får ufortjent frispark i farlig posisjon. 

Det neste på listen min er å se Skam. Jeg har ikke sett en eneste episode enda men vet godt hvem alle er. Og at de snakker om hooking og sånn. Jeg regner ikke med at mine ekstra tantejenter vil snakke om detaljer, men vi kan ihvertfall diskutere om vi liker Nora eller Vilde eller Isak best.



Og det kan vi diskutere mens vi spiser sjokolade og guttene er nede og spiller Fifa.

Niiita

Året verden sluttet å gi mening



Ja, jeg liker kjendisnyheter. Det er en kjærkommen avkobling fra krig og drap, naturkatastrofer og katastrofale presidentvalg over Atlanteren.

Da det ble kjent at Brad og Angelina skulle gå fra hverandre, mistet jeg nesten troen på kjærlighet og tilhørighet. Om ikke disse to perfekt symmetriske menneskene med den vakre barneflokken kunne klare seg, kunne det ikke være mulig for andre med mindre årslønn og ikke fullt så markerte kinnbein å holde sammen livet ut. Slik tenkte jeg og slik tenkte resten av verden som ikke ser seg for gode til å bry seg om kjendiser.

Jeg er fortsatt like sjokkert av at de to ikke lenger er lykkelige sammen, men det viser egentlig bare at det ikke finnes garantier for noen. Et par som treffes på ungdomsskolen og blir unge foreldre uten høy utdanning, kan ha like stor sjanse for å få et lykkelig liv sammen som de to advokatene med enebolig og dobbel garasje har. Vi vet ingenting om hva som skjer innen husets fire vegger enten det er hos de vi betegner som ressurssterke (altså de rike med høy utdanning) eller de som regnes som ressurssvakere. 

 

Ha en fortryllende aften alle som en!

Niiita

Hvor ofte trykker du "liker"?

På Facebook for tiden, kan du se en liten videosnutt som oppsummerer året ditt i bilder og venner og tall. 

Det viser seg at jeg ikke har hatt et særdeles spennende år; få reiser og lite glamour. Livet er nå engang slik, at hverdagen også kan være en fest uten storbyferie til New York og champagne i Paris. 

Jeg har trykket "liker" 4 954 ganger i løpet av 2016. Enkel matte tatt på kalkulatoren viser at det utgjør 13,5726027 tomler opp hver dag. Jeg liker når venner legger ut bilder og jeg liker når de skriver noe vettugt eller morsomt. Og da viser jeg det med en tommel opp eller et latterfylt smilefjes. 



 

Husk å gi oppmerksomhet til de som fortjener det også utenfor sosiale medier. 

Men bruk ord mens vi enda vet hvordan; en tommel opp når du ser en søt kattunge på gata eller som svar når noen du treffer på butikken spør om hvordan du har det, vil i det virkelige liv virke noe snodig.

Niiita

Julegaveønsker

I januar kommer jeg alltid på masse ting jeg skulle hatt ønsket meg til jul, og de har som regel å gjøre med sunn matlaging og trening å gjøre. En smoothie maskin tenker jeg alltid rundt 5 januar at jeg skulle ha hatt. Det ser så artig ut å bare hive masse ting oppi en blender og se de gjøres om fra hele bær til flytende næring på få sekunder! Fascinerende... 

På cirka samme tid på året tenker jeg at jeg burde ha ønsket meg nytt treningstøy. Nå har jeg faktisk begynt å trene da, men jeg tenker alltid i begynnelsen av året at jeg burde ha gått på spinning for alle er så svette og slitne når de kommer ut fra det der rommet hvor de har sykler stående på rekke og rad. En slik pute til bakdelen burde ha stått på ønskelisten, gjerne en ekstra myk en. Og så popper det inn en tanke i hodet om at jeg burde ha ønsket meg spinningsko, for da hadde det vært lettere å feste beina på sykkelen og kanskje jeg da hadde spunnet oftere.

Rundt lønningsdag i Januar begynner jeg å tenke at jeg til jul om 11 måneder må jeg ønske meg kokebøker med sunn og kalorifattig og karbofrie oppskrifter. Linsesupper og grønnsaksgratenger begynner å synes som gode ideer, men det hadde vært greit å ha en oppskrift å gå etter for at det skal ha noe smak. 

Jeg skal alltid gi opp min fæle avhengighet av Marlboro klokken 24:00 natt til 1 Januar. Så til jul burde jeg ha ønsket meg en hypnosetime. Det som kan være litt skummelt med hypnose er at du aldri kan være hundre prosent sikker på at det kun er avhengigheten de hypnotiserer bort; kanskje de har hatt en kjip dag og trenger å more seg litt og plutselig lager du kalkunlyder når noen snakker om The Kardashians. Ønsket om hypnose må tygges litt på...

Håndvekter. Søte rosa håndvekter som kan brukes mens man ser TV. Jeg er kommet til uti Februar når det juleønsket dukker opp. Det synes lurt å kunne trene forsiktig hjemme for å få mer markerte biceps og triceps (jada, jeg kan litt om muskler) til sommeren. 

Foreløpig på ønskelisten min til DENNE julen er blant annet et par høyhælte sko jeg har sett meg ut, rynkekremer og sånn gryte man kan ha inni ovnen.



Ikke et sted på listen står det smoothiemaskin eller rumpepute til spinningsykkel. Det får komme til neste år..

Niiita

 

Si NEI til hold-in strømpebukser!

Joda, jeg har da brukt det en gang og to. Man må ned på gulvet for å få den på og høyt nok opp..Og så trenger man hjelp for å komme opp fra gulvet etterpå for man er kommet i den alderen at man ikke kommer seg opp fra påkledninger av stramt undertøy av seg selv.

Hva er vitsen med den? Jeg ser de selger godt, og jeg hører venninner bruker de. Men jeg har aldri hørt noen si det er behagelig å ha på en strømpebukse som er så stram at du må bruke ekstra biceps for å dra den opp og ned ved toalettbesøk. 

Imorgen skal jeg med jobben på julesamling. Jeg nekter å bruke hold-in. Hvorfor? Fordi jeg ønsker å kunne puste normalt hele kvelden. Jeg har lyst til å kunne bevege meg, og hvem vet, det blir kanskje dansing utover kvelden også. For ikke å snakke om at jeg vil ha plass til porsjon nummer to av pinnekjøtt pluss dessert.

Med en hold in hell (jeg lagde et ekstra ord til strømpen som synes riktig). hadde jeg knapt fått plass til fire rosenkål og en pepperkake.

Nei, er vi først kommet til den måneden i året hvor kalorier ikke telles, skal ikke festivitetene og jubelen over at karbohydrater og sukker ikke engang er et samtaleemne i løpet av hele desember, bli ødelagt av et stykke skamstramt tøy i nylon.

Ja til bare bein! Ja til en liten muffinsmage! Ja til lovehandles!



Dobbelt nei skrevet med CAPS LOCK (NEIIII) til Hold in hell.

Niiita

Finnes det noe verre??

Enn å forsove seg?

Ja, jo, jeg kommer på minst 37 verre ting sånn på stående fot, men akkurat idet du våkner og skjønner at du kommer ikke til å rekke jobb i tide, da er det den verste følelsen som finnes.

Jeg bruker mobilen til vekkeklokke. Jeg er vant til at når den piper klokken 07:11 så våkner Nala til, og jeg kjemper meg ut av sengen og rett ut på luftetur i pyjamasen. Idag syntes ikke Nala noe om skulle stå opp så jeg skrudde av alarmen og snudde meg rundt. Jeg våknet med et brak en time senere med panikk i kroppen. Det tar 35 minutter å kjøre til jobb og jeg skal være der før 9. Selv jeg med 3 i matte skjønner at det ikke går opp.

Selvsagt var alt forsvunnet fra sin vanlige plass; bilnøkkelen var forduftet sammen med både lommebok og lighter. Alt kom rimelig fort til rette når jeg bare pustet dypt tre ganger og kikket rett fram. 

Jeg havnet selvfølgelig bak en "Sop i Hop" bil når jeg endelig var kommet meg på veien. Sopebiler kjører sakte. 

Jeg stemplet meg inn 12 minutter over 9, med nypussede tenner og lovnad til meg selv om at jeg fra imorgen av skal legge telefonen lenger borte, så jeg må ut av sengen for å skru av alarmen. 



12 minutter over 9 var et perfekt tidspunkt for å spise den Kindermaxi sjokoladen jeg hadde på pulten.

Niiita

Jeg kunne trengt en mann idag...

Eller en høy dame eller en normalhøyde person som er flink i balansekunst og kan stå på en kant for å få skiftet lyspære utenfor uten å falle i grøften. 

Det er en merkelig utelampe som jeg med vanlig høyde ikke rekker opp til. Og for å komme opp dit må man stå helt på kanten av murtrappen med halv fot og siden jeg skal på julemiddag på tirsdag og ikke kan risikere brukket ankel før pinnekjøttinntak, forblir det mørkt. Det er godt det er lommelykt på telefonen som kan brukes for å finne nøkkelhullet ved mørkets frambrudd klokken 16:00.

Utenom når lyspærer må skiftes og rørene under vasker i ulike rom er tette, klarer vi oss ganske godt alene her i rekkehuset. Man må alltid være fornøyd med hva man har og ikke lengte etter det man ikke har sies det. 

Og idag er jeg fornøyd med å være meg, i mørket.

Og med å ha en bror på 1.90 som kommer innom imorgen.

Niiita

 

Blir man noen gang for voksen for julekalender?

2 desember og jeg fikk en rosa kaffekopp i adventskalenderen. 

Jeg pleier alltid ha sjokoladekalender, jeg kjøper meg en sånn til en tier på Rema, åpner en luke hver dag og kaster det som er inni. Den sjokoladen er ikke mye god gitt! 

I år har min svigerinne forbarmet seg over meg og levert meg 24 gaver så jeg slipper den ikkegode sjokoladen. At jeg blir 3 år mer enn 39 om et par uker spiller ingen rolle, man blir aldri for gammel for kalendere! Jeg ser på feeden min på Facebook at selv om det blant mine venner og bekjente er store uenigheter om hvem som bør styre landet og om skolene skal gå i kirken før jul, så åpnes det kalendere hos både venstre og høyre tilhengere i alle aldre. 

Det er mørkt og trist og kaldt i vintermånedene, en gave hver morgen gjør det lettere å komme seg opp. 





Man burde egentlig hatt gavekalendere i Januar også.

Niiita

 

Takk men nei takk, jeg ønsker ikke råd om hvordan jeg kan bli 100 år

"Slik lever du lenger!" "Våre best råd for å leve lenger!"

Flere og flere lever til å bli hundre år. For Kong Harald utgjør det ekstra arbeid, da en av hans mange arbeidsoppgaver er å sende gratulasjonsbrev til dem. 

Personlig har jeg ingen ønsker om å bli så gammel. Ikke at jeg har sett for meg den rette alderen å vandre heden i, men at jeg skal vandre rundt her i 60 år til? Allerede nå har jeg fraser innebygget i meg som "da jeg var ung, gjorde vi ikke slik", de blir nok ikke færre med årene og det kommer til å bli ufattelig irriterende for de som ikke reiser seg for meg på bussen. (Ja, jeg sier bussen, jeg tror ikke de klarer å finne opp kollektivhelikoptere med autopiloter i løpet av min levetid.) 

Jeg leste en artikkel om en som hadde fått signert brev av Harald som drakk rå egg hver dag. Jeg trodde det var sånn boksere gjorde som et ledd av treningsopplegget før en storkamp. Et råd jeg aldri hadde klart å holde, enten jeg var aldrende på vei til verdensrekord i alderdom eller lovende bokseutøver klar for 12 runder med muskelbunt nr 1. 

Rødvin tipses det også om. Jeg liker ikke rødvin. Jeg har flere flasker da, fått i gaver over årene som er blitt stående i skapet. Blir vel årgangsvin det da. Nei, jeg gidder ikke begynne å drikke vin for å kunne bli gammel. 

Jeg liker god mat og sjokolade. Og jeg liker eggene knust i en omelett. Om det tar bort 20 år av levetiden er det helt greit. Jeg har da opplevd ting i løpet av livet og det skjer lite nytt om man sitter på et aldershjem og spiser middag ved lunsjtider. Jeg lever nå og er ganske så fornøyd med det.


Lurer forresten på om jeg fortsatt kommer til å ta snapper av maten jeg spiser når jeg er gammel og grå og blir servert fiskekaker med råkostsalat?

Niiita

Slik vet du at singellivet har vart for lenge

Det sikreste tegnet på at man har vært singel for lenge, er at undertøyet som brukes så vidt holder sammen.

Vaskemaskinen har en stygg tendens til å grabbe med seg en sort sokk i hvitvasken som igjen gjør de hvite underdelene grå. Andre ganger blir de bare grå av seg selv. Men de brukes flittig uansett for ingen skal jo se de. De fargerike underdelene mister mye av fargen etterhvert. De røde blir rosa og de svarte blir like grå som de hvite som har fått seg en omgang med den sorte sokken. 

De blasse fargene passer godt med små hull og rakninger i sømmen.

Slike fine sett med matchende topp og underdel er ikke en like viktig del på shoppinglisten som singel, nye sko og et serum som får vippene til å vokse over natten frister mer å svinge kortet på. 

Jo lenger singeltilværelsen varer, jo større blir underdelene. Behagelig og komfortabelt trumfer pent og øyevennlig. 

Så treffer en plutselig noen da. Man vil aller nødigst gi inntrykk av at man er en sånn som ikke bryr seg om overdel og underdel matcher og man vil aldeles ikke vise fram en gråmelert truse med revnet søm. 

Slik blir undertøyshoppingen en febrilsk handling før man kommer så langt at man viser seg fram for denne nye mannen. Heldigvis bruker de ha 3 for 2 salg på de fleste billigkjeder og er man heldig, har de også 25% på bhèr så man får kjøpt seg et sett i skikkelig farge.



Jeg lurer på om det er likt for det annet kjønn? Bruker de også underdelene til de faller fra hverandre? Løper menn og kjøper ny bokser hvis det er grunn til å tro at en kvinne skal se den neste kveld? 

Niiita

Stemningsfyll adventstid

For å fortsette i samme ånd som i forrige innlegg, hvor jeg fortalte om lys som strømmer inn i stuen innimellom når ovnen ikke må være på, adventstiden er fantastisk sånn rent lysmessig.

Som dere vet har jeg en liten søt hund som veldig gjerne vil på tur (om det ikke regner ute) og liten og nett som hun er, går vi for det meste rundt i gatene her vi bor. Jeg har prøvd meg på langturer men da ender jeg alltid opp med å måtte bære henne. Uansett! 

Det er veldig koselig og stemningsfylt å slubbe rundt i borettslaget på denne tiden. Stjerner i vinduene, lyslenker rundt husene og blinkende lys på utendørs trær i hagen. Man blir ofte litt stående utenfor husene mens hunden snuser etter spor fra andre av samme art og er man virkelig heldig, blir man stående utforbi der de baker pepperkaker og har en kalkun i ovnen. 

Så kan man gå sakte hjemover, se på litt mer lys og føle seg heldig for å være Facebookvenn med de nedi gaten som prøvekjører pepperkakebaking og kalkunsteking. 

Man kommer hjem, setter seg godt til rette i sofaen og sender følgende velformulerte melding nedover: "si fra om du har kalkunrester, gikk forbi og det luktet helt himmelsk". Hiv på noen emojièr med hjerter og klappende hender så leveres det en Tupperware boks på døren innen en time. 



 

And so dinner is served:)

Niiita

Å velge mellom lys og varme

Jeg kjøpte noen fjonge stjerner på Ikea for 3 år siden og fortsatt virker alle pærene. De henges på terrassedøren slik at lyset strømmer inn i rommet i hele desember og ganske langt inn i Januar, alt ettersom hva jeg gidder å rydde og plukke vekk av julepynt. 

Problemet er at det er veldig kaldt for tiden og jeg har måttet hente meg en ekstra ovn fra loftet til mine foreldre. Og den står også borte ved terrassedøren. På veggen har jeg plass til to kontakter og den ene er for TV. Den rører jeg ikke, den er hellig. Jeg har aldri skjønt de som kan leve uten TV. Den andre kontakten veksler mellom å gi varme på kalde kvelder og lys på mørke kvelder. 

Så når lønnen kommer, skal jeg investere i en sånn dings som gjør at man kan ha flere kontakter i en kontakt i støpselet i veggen. Altså; teknologien idag kjenner jo ingen grenser! 

Fra 12 desember og ut i det nye året blir det både lys og varme på samme tid her i rekkehuset. 





Det er nesten så jeg må invitere på ost og kjeks.

Niiita

Regninger og de som leverer dem

Jeg liker nyheter som er litt utenom det vanlige. Innimellom budsjettkriser, nakne menn med gevær på motorveien og hvilke yrker som er mest utsatt for utroskap på julebord kommer det av og til innslag som får en til å fundere...

Så da nyhetene på radioen imorges kunne fortelle at 1 500 postbud blir bitt av hund hvert år i Tyskland, skrudde jeg lyden opp. Av hundre tusen postbud blir altså en brøkdel bitt av hissige hunder som ikke liker disse uniformkledde menneskene som legger fra seg regninger og reklame i postkassen. Hvorfor går hunder til angrep på postmannen og er det ikke bare i tegneserier det skjer?

Jeg har lagt merke til at hunden min, Nala, spisser ørene når jeg kommer tilbake fra poststativet med dagens fangst. Jeg regner med det er det samme med hundene i Tyskland. De hører eierne gi fra seg fraser som ikke passer seg på trykk. Beskyttelsesbehovet kommer fram. Eierne må beskyttes fra de uniformkledde som leverer uønskede konvolutter. Og så angriper de neste dag. For så å logre med halen og forvente godbit for gjerning vel utført.

I Tyskland håper de å få ned tallet på hundeskadde postbetjenter ved å innføre droner til postlevering.


Nala er heller skeptisk til all denne teknologien.

 

Niiita


 

 

Den perfekte julebordkjolen

Nesten et år etter mitt forrige innlegg, er jeg tilbake. Lik og del om du er enig i at det er et godt tegn for samfunnets utvikling.

Julebord er en sosial begivenhet for vennegjenger, bedrifter og organisasjoner. Jakten på julebordkjolen er en forberedelse til selve begivenheten og kan koste krefter foruten å tømme visakortet. Ser man etter inspirasjon i moteblader, kan man liksågodt hamstre nudler med det samme, for det er det eneste du vil ha råd til hele desember etter å ha kjøpt en kjole for hele månedens matbudsjett.

Jeg fant min i en annonse midt mellom to artikler i Dagbladet.no. Ikke for kort og ikke for lang, med blonder og søt sløyfe. Fire dager senere tikket det inn en melding om at kjolen var klar til avhenting nede på den lokale matbutikken. Veldig greit med post i butikk, da er det bare å plukke med seg nudlene på samme sted som kjolen befinner seg.

Den passet ikke. Brutalt og enkelt fortalt. Jeg fikk den over hodet og ned på venstre skulder før det stoppet opp. Drømmen som brast.

Man kan returnere. Retur skjer også på butikken. Og da er det bare å plukke med seg en selvmedlidenhets-sjokolade på samme sted som kjolen drar tilbake fra.



 

Og jakten kan fortsette. Det er første søndag i advent og 9 dager igjen til julebord.

Niiita

Til topps på Kilimanjaro

Etter at jeg skrev en liten bisetning om Kilimanjaro i et tidligere innlegg, ble jeg undrende og undersøkte litt om hva det egentlig går i å bestige et fjell.

Google er en`s beste venn i slike situasjoner hvor man ikke vet og ønsker å vite. Og der kunne jeg lese følgende:

Fjellet besøkes årlig av tusenvis av turgåere som forsøker å nå toppen; omlag 30% av dem lykkes.

Kilimanjaro er 5895 meter høyt. Jeg sliter med å gå i oppoverbakke og tar gladelig heis istedenfor trapper.

De hadde kanskje et poeng venninnene mine da de sa jeg ikke hadde kommet til første stopp engang. Jeg hadde blitt sittende på flat mark med en artig sherpa og dratt fram 2 Pepsi max bokser og en melkerull. 




Og vi ville kost oss.

Niiita

Snodig avhengighet

Det er mange rare program på TV som folk melder seg på.. 

Ett av dem er "Snodig avhengighet" som vises på Bliss, den supreste kanalen som finnes om man er opptatt av bare å se på program som ikke krever særlig tankevirksomhet eller konsentrasjon og man bare ønsker å bli fascinert av hvor mye merkelig det går an å lage program om.

Jeg har ikke sett det selv men fått med meg reklamen for det. En som spiser vaskemiddel og en annen som bøtter innpå med øyensminke er ikke det jeg føler for å se en time av. Men at det er fascinerende å tenke på at det rundt om sitter mennesker på badet og spiser en grønn Clarins øyeskygge supplert med en rosa rouge til dessert? Ingen tvil.

Selv lider jeg ikke av slik avhengighet. Cuba er min avhengighet.



Og den trenger jeg ikke sitte på badet og gjemme meg vekk for å spise.

Niiita

Siden sist har jeg bikket 40..

Og da skjedde det endringer i livet gitt!

Jeg havnet over i en annen boks for spørreundersøkelser, jeg er nå i boksen 40-59. Selv på blogglisten havnet jeg på nytt ukjent territorium, jeg er herved i eldste boks; for de over førr..

Jeg skal ikke lyve, det føltes ikke godt ukene før den store dagen. Og jo mer dagen nærmet seg jo verre ble det. Jeg surfet nettet etter tilbud på botox, jeg så på røde sportsbiler på Finn.no, jeg vurderte diverse tatoveringer og så på mulighetene for å klatre Kilimanjaro.

Men nå er jeg her, en måned pluss moms etter, fortsatt tatoveringsløs, kjørende rundt i en toyota Yaris og har kommet fram til at jeg først bør klare trappene opp til jobb før jeg vurderer fjell i fjerntliggende land.



Botoxèn velger jeg å forholde meg taus til..

Niiita

Få deg en jobb....

Jeg ser med frysninger på ryggen at førsteplass på blogg.no igår var inntatt av en som mener man ikke skal jobbe hvis man ikke synes det er supergøy å være der man mottar lønnsslipp. Forhåpentligvis har hun så mange lesere fordi de ikke liker tankegangen hennes og har samme oppfatning som jeg mener bør være alles; at man jobber for en grunn og at man ikke alltid begynner der man ender opp.

Jeg begynte å jobbe mens jeg gikk på videregående. Og hva kan man jobbe med uten utdanning som 17 åring? Jeg vasket. Og jeg var ikke den eneste. Hele venneflokken hadde vaskejobber og det er knapt et bygg i Stavanger vi ikke har vært innom og svingt moppen. 

Om vi elsket det? Om vi gikk hjem og tenkte dette har vært den beste dagen i mitt liv? Det kan jeg aldri tenke meg, men vi sto allikevel opp neste morgen og tok fatt på nye oppdrag. Hvordan skulle vi ellers ha råd til det vi hadde lyst på? Hvordan skulle vi finansiere byturer og nye sko?

Dessuten var det dette med CV oppbygging. Jeg undrer noen ganger på om ungdommen idag vet hva en CV er eller om de tror det er knapp som fantes på datamaskiner før Macèn kom. Erfaring hjelper på siden i livet, lærte vi på skolen. Framtidige arbeidsgivere ser på at du har jobbet selv om det ikke var drømmejobben. Livets skole, altså drama og intriger i gjengen, teller ikke som reell arbeidserfaring.

Siden i livet har man mulighet til å velge yrke. I begynnelsen tar man det man får. 

Nå ønsker ungdommen også at dagene skal begynne senere enn de gjør idag. Helst i 10 tiden. Så de kan sove lenger. Og forskere synes å være på deres side. De vil sove til 9 og gå på jobb som visepresident i et kommunikasjons-firma. Gå hjem klokken fire. Og motta lønninger i millionklassen. Som 19 åringer.

Er det for sent å gi dem et kurs i virkelighetsoppfatning?



Niiita

 

Det hadde vært kult å være russ igjen

De løper rundt i rødt og blått for tiden, faktisk har de gjort det i ett par uker nå, det blir tidligere og tidligere for hvert år, regner med de sprader rundt i røde og blå bukser fra romjulen neste gang..

Det er lenge siden jeg var russ, på den tiden hadde vi hele dresser, ikke bare selebukser. Jeg var rødruss, men hadde mest lyst å være blå.. Så om jeg kunne få valgt idag, ville jeg hatt blå dress. Skitten blir den uansett.. Husker min mor måtte klippe av det som føltes som en halvmeter av buksebeina etter første helg på byen...

Men vi var snille russ vi. Ikke slik som idag, der alt handler om å drikke mest og få seg mest. Det skurrer litt når en av de mest ettertraktede russeknutene er den hvor en skal ha seg til med 3 vitner tilstede.. Den og den man får om man har seg til med 7 forskjellige på like mange dager, hvem er det som sitter i russeråd og kommer på disse? Når jeg tenker meg om, ville jeg ikke vært russ igjen allikevel..

Russen feirer at 13 års skolegang er over, selv om det fortsatt er det viktigste igjen, eksamen. Men tanken på de avsluttende eksamenene er gjemt bort i et lite hjørne bak dyre russebiler, champagnekorker og kidnappingsdag. 

Det virker litt som om at når russedressen kommer på, går vettet ut. Og det som er igjen er er alkoholtørst, nymfomani og tanker om hvem man skal kaste egg på.

For det er ikke bare andre russ som er i faresonen for å bli bombardert med egg og mel. Politiet i Stavanger beslagla 2000 egg fra noen russ for en ukes tid siden.



Jeg regner ikke med at russen skulle lage omelett..

Niiita

Les mer i arkivet » Desember 2016 » November 2016 » Januar 2015
niiita

niiita

42, Stavanger

Halloen! Jeg er meg fra Stavanger, det eneste stedet man opplever 4 årstider på samme dag. Jeg skriver om hverdagslige ting, og prøver å skrive på en måte som kan få leserne til å trekke på smilebåndet. Får jeg èn leser til å smile av innlegg jeg lager, har jeg gjort det riktig:o). Innimellom blir det innlegg om ting jeg bryr meg om.. Refleksjoner over ting i samfunnet som opptar meg. Glad du har funnet fram til bloggen min, og håper på flere besøk fra nettopp deg! Jeg kan også nås på mail; gunnanita9@hotmail.com

Norske blogger Follow on Bloglovin Norske blogger

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits